Like etter miljøterapeut og aktivitør Charlotte Stav, så første episode av Demenskoret på NRK, startet hun planleggingen av et nytt kor på Hølonda. Nå er hun dirigent for Hølonda helsekor med god hjelp av ansatte ved helse- og omsorgssenteret.
– Jeg er utdanna musikkpedagog, så jeg bruker mye musikk i jobben. I tillegg jobber jeg med musikkbasert miljøbehandling som er en metode for å få musikk inn i daglig pleie og omsorg. Jeg har hatt lyst, siden kanskje 2016, å lage et kor for personer med demens. Det at Demenskoret kom på NRK, var et lykketreff, sier Stav.
Første fredag i mars hadde Hølonda helsekor sin første øvelse, mens Avisa Gaula var med på korøving nummer to. De fleste i koret bor på «hjemmet», opplyser Stav, men det er også noen som bor i heimen sin. Ikke alle i koret har en demenssykdom, så det kan ikke kalles et demenskor. Totalt er det 17 som er med i koret, og noen av de hjemmeboende trenger skyss for å komme seg på øving.
 |
 |
Trengte ikke å foreslå det selv
Stav forteller at da Demenskoret ble vist på tv, var det ikke lenger bare hun som hadde lyst til å starte kor.
– Takket være den serien ble det et stort engasjement, så jeg trengte ikke foreslå det selv. Avdelingslederen her på Hølonda sto ved kontordøra mi og sa vi måtte få til et kor. Og da er det bare å sette i gang, sier Stav, som har en 40 prosent stilling ved «hjemmet» og er der to ganger i uka.
Kormedlemmene står i rekker foran dirigenten, og rommet fylles av velkjente sanger som «La oss leve for hverandre» og «Nidelven stille og vakker».
Kaffeslabberas etterpå
Etter øvelsen blir lokalet omredet og gjort klart for kaffeslabberas. Rundt et bord sitter det fire som koser seg med kaffe og vafler.
– Jeg kan ikke si jeg er med, sier Bodil Skogstad og dulter borti mannen sin, Jostein, som sitter ved siden av henne.
– Ja, det er jeg som er med. Det er artig å synge, synes jeg, sier Jostein til avisa.
Ved samme bord sitter Johanne Konstad som sier hun har sunget i kor i rundt 60 år.
– Jeg har sunget i Hølonda Songlag og Pensjonistkoret. Nå bydde det seg en ny mulighet. I dag satt jeg og strikket, og ble så irritert på strikkinga at jeg hiva det og dro hit i stedet. Jeg ble spurt om jeg ville gå meg en tur, så jeg gjorde det. Strikke kan jeg gjøre når som helst. Er det noe en får nok av, så er det tid, sier Johanne.
«Lån mine tenner»
I gangen ved siden av øvingslokalet er det også dekket på bord, for det er ikke plass til alle i det rommet som brukes til øvingslokale. Her sitter Nils Lindreitli fra Melhus.
– Jeg var nabo med Martin Bjerkaker, han sto i kor. Og det å være nabo med han uten å være med i kor, det gikk ikke, ler Nils.
– Er det noe du håper du får synge, for eksempel Elvis med «Love me tender»?
– Hehe, «Lån mine tenner», mener du? Da kan tennene gå på rundgang, sier Nils samtidig som en ansatt hører hva vi sier og begynner å synge på Love me tender, og da stemmer Nils i sammen med henne.
Etter kaffestunden, trekker kormedlemmene seg tilbake. Stav blir igjen for å snakke mer om tilblivelsen av koret.
– Den eneste måten å få til koret på var å få med de jeg følger opp individuelt i koret. Jeg fikk frigjort litt tid på den måten. Jeg skal på møte med kulturskolen om ikke lenge, og jeg er så glad for at vi bruker hverandre. At vi kan jobbe tverrfaglig. Hølonda helsekor er ikke mitt kor, det er vårt kor, påpeker miljøterapeuten.
Samarbeid med kulturskolen
Kulturskolen ønsker å se om de kan bidra med noen ressurser i Hølonda helsekor, og Stav vil sikre seg en som kan steppe inn for henne om hun blir forhindret i å lede koret en gang.
– Jeg trenger noen som kan spille piano og noen som kan ta øvelsen om det skulle være noe fravær. Det hadde vært fint om kulturskolen bidrar med sine musikkressurser, og om vi får til et samarbeid så er det bærekraftig. Da slipper jeg å søke om midler til vikar for eksempel. Noen midler trenger imidlertid koret, og da har Nasjonalforeningen for helse sin Melhus-avdeling vært en god støttespiller, ifølge Stav.
Dirigenten forteller også at det er behov for hjelp til å skys-se de som trenger det til og fra øvelse.
Pårørende har vært en drøm.
På spørsmål om Stav ser for seg å ta med koret ut for å møte et publikum, svarer hun:
– Ja, det tror jeg. Den første øvinga fryktet jeg det kunne bli et problem å få kormedlemmene til øvingslokalet, men takket være gode ansatte ved senteret så gikk det helt fint. Slik jeg ser det nå, og ettersom koret synger så fint, så tenker jeg at det ikke er utenkelig at vi kan ut i verden utenfor.
Videre forteller dirigenten at hun er så takknemlig for at pårørende til kordeltakerne har vært så positiv og imøtekommende. Det har vært som en drøm å kommunisere med pårørende, og det setter jeg stor pris på.
Var ikke bare å si «kom, kom»
Stav påpeker at det ikke bare var å si «kom, kom, nå skal vi starte et kor».
– Vi har hatt en skikkelig prosess på oppstarten. Vi bruker musikkbasert miljøbehandling som er en metode inn i koret. Det er første gangen vi prøver den metoden i et kor. Da kartlegger vi både hvordan de har det i løpet av et døgn, og vi kartlegger musikksmaken i forkant.
Miljøterapeuten forklarer at de bruker døgnvariasjonsskjema hvor time for time loggføres; når de eventuelt er engstelig, når de er glade.
– Alle sånne ting ble det funnet ut av før koroppstart. Den loggføringa fortsetter nå, for å se om det skjer noen endring med kormedlemmene. Vi ser allerede nå, etter bare to øvelser, store endringer hos mange.
Det er kun de som bor på «hjemmet» som har døgnvariasjonsskjema. De som bor hjemme får en annen vurdering i nært samarbeid med pårørende til de av kormedlemmene som har en demenssykdom.
– Men kartlegging av musikkpreferanser, den har vært den samme for alle i koret. Vi har fått ønsker og forslag fra pårørende og sangerne selv, og så har vi satt sammen det til en spilleliste.
Universitet følger prosjektet
Spillelisten er blitt presentert for én og én korsanger, og så er det notert ned hvilke hvilke sanger de responderer godt på.
– Det høres tidkrevende ut?
– Jeg har vært veldig heldig. Jeg jobber også på Nord Universitet der jeg har ei 40 prosent stilling i Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg. De følger dette prosjektet, så jeg har fått bruke ressursene derfra. På den måten har jeg fått kombinert de stillingene jeg har både der og her, og på den måten vinner begge parter. Det som òg er fint, er at personalet her har vært villig til å hjelpe meg. Det setter jeg utrolig stor pris på.
Stav forteller at kompetansesenteret skal skrive en rapport på koret, og for hver øvelse føres det logg.
– Det er et systematisk arbeid med dette koret. Det er ikke bare sang og musikk er gøy, det er ordentlig seriøst.
Saken er skrevet av Hege Willadsen. Saken stod på trykk 16. mars 2023 i Avisa Gaula.
